Bare en katt

Av Anita M. Andvik

Stusset da du leste overskriften, virket den kjent på en måte, som om du hadde hørt den tittelen før? ”Berre ein hund” er tittelen på en hjerteskjærende historie om menneskets beste venn hunden.

Jeg vil også gjerne være din beste venn, men får jeg være det? Tja! Det er nok ikke en myte at jeg har lavere status enn hunden, selv om det finnes katteelskere blant dere mennesker.

Om jeg hadde kunnet, skulle jeg ha manet mine artsfrender til stort protesttog mot den dårlige behandlingen vi ofte er utsatt for av våre herrer; Menneskene! Dessverre er jeg bare en katt, og ikke i stand til å gjøre noen ting med vår situasjon som ser ut til å forverre seg i tiden fremover.

Selv var jeg så ulidelig heldig å bli reddet fra en ublid skjebne som villkatt i Brandbu sentrum. Du så meg kanskje du også? Jeg var en av et kull på tre kattunger som måtte klare seg selv i en alder av seks uker. Mamma hadde ikke kastet oss ut, neida, men hun var sliten og sulten og klarte ikke å skaffe oss nok mat lenger.

Du kastet kanskje et raskt blikk på meg der jeg krøp sammen inntil veggen utenfor pølsemakeren for å holde varmen, mens jeg ventet på at den snille damen som jobbet der skulle kaste ut noe mat til meg?

–Så synd! tenkte du kanskje. –Stakkars! tenkte du kanskje også, men du skyndet videre og ville ikke plages med slike inntrykk. Mange unger syntes veldig synd på meg og ville fange meg og ta med meg hjem. Unger er så snille. Men de voksne sa nei. –Vi bryr oss ikke med slikt, sa de. Hvorfor ikke det? Fortjener vi ikke å bli sett, få muligheten til et bedre liv? Jeg trodde kanskje alle voksne ville formidle omsorg, ikke hjerteløshet til barna sine! Ja, uansett så var det faktisk noen slike snille mennesker som fant meg, heldigvis!

Matmor tok kontakt med Dyrebeskyttelsen på Hadeland som engasjerte familien min som fosterhjem for meg. De har en katt, også en katt som ble reddet fra kjelleren på Prix da den var fire uker, og en snill hund, så de vil helst at jeg får et nytt hjem. Damene i Dyrebeskyttelsen betaler all maten min, all medisin og vaksine også! Er jeg ikke heldig! Dette må være like bra som i kattehimmelen!

Jeg hadde lungebetennelse da jeg kom inn, så jeg hadde nok ikke levd over vinteren tror jeg. Nå er jeg snart tre måneder og full av liv og selvtillit! Jeg kjempet imidlertid som en løve da jeg ble fanget med nett bak pølsemakeren i Brandbu. For jeg visste ikke mitt beste! Så ble jeg plassert i et stort bur som husfar ordnet. Der fikk jeg ”innlagt” do, ei varm ullfille å ligge på og, best av alt: mat, mat, mat! Jeg skjønte ikke med en gang at dette var himmelen, for jeg var desperat og redd. Likevel, jeg er en liten tøffing som har lært meg å overleve i tøffe kår, så jeg tok for meg av maten og nøt varmen innendørs. Det var kaldt der ute om nettene, også i september. Tør ikke tenke på hvor kaldt det må være for vennene mine som er der nå.....

For å gjøre en lykkelig historie kort, så tok det ikke lang tid før menneskene som tok meg inn fikk meg tam, for selv om jeg alltid kommer til å være preget av min mørke fortid som løskatt, så har jeg nå fått erfare hvor godt en katt kan ha det sammen med folk! Jeg er skvetten og sky, selv om jeg er veldig kjelen og glad i mennesker. Derfor ga de meg navnet Shy, som er engelsk og betyr sky. Hadde det ikke vært for disse menneskene og Dyrebeskyttelsen på Hadeland, hadde jeg fortsatt vært der ute!

Dyrebeskyttelsen er dyrenes engler. Takk og lov for dem! De gjør en fantastisk jobb for å hjelpe oss, med begrensede midler. De har det ikke enkelt med å få frem sitt budskap disse englene, for folk flest vil ikke vite av oss. Noen mener sågar at vi klarer oss selv uten innblanding fra folk. Det er ikke sant. Vi fryser og sulter der ute!

Det hadde faktisk vært til hjelp om alle katteeiere visste litt mer om oss, slik at ikke så mange av oss kom bort fra eierne sine. De vet tydeligvis ikke at unge eller mindre tøffe katter ofte blir jaget fra hjemmene sine av andre store katter som vokter territoriene sine. Det lureste er å holde kattunger inne til de er kastrerte og steriliserte og de er omtrent et halvt år gamle. De som har meg nå skal ikke slippe meg ut før da. Det som er så lurt med dette, er at jeg da blir mer forsiktig ute, og holder meg nærme huset mitt. En egen inngang hvor andre katter ikke kan følge meg, er også lurt. For jeg kan bli jaget mens eierne mine er borte, og da må jeg bare løpe bort, så langt jeg bare kan!

Menneskene kan også gi penger til Dyrebeskyttelsen slik at de kan gjøre en enda bedre jobb for oss, og samtidig får de lettet sin samvittighet også! Blir det for mange av oss, vil det nemlig bli mer sykdom også, kattepest, aids, og så videre. Det kan smitte til tamme katter også, og føre til enda mer lidelse.

Jeg vet at mange kvier seg for å ta handleturer til både Gran og Brandbu fordi de ikke vil se alle disse stakkars vennene mine rundt omkring i sentrum, og det er vel heller ikke noen god reklame for handelsstedene. Handelsstanden bør inngå avtaler med Dyrebeskyttelsen for å få problemet under kontroll. For det er faktisk ute av kontroll snart. Alle katteiere må slutte å la kattene sine produsere kattunger, slik at det er nok ledige hjem for oss hjemløse, for det er sannelig ikke enkelt for oss å få et nytt sted å bo, og så må alle hunnkattene fanges og steriliseres, slik at bestanden av hjemløse katter ikke øker. Det vil gjerne Dyrebeskyttelsen gjøre, men det koster penger. Monika og Helene Stenersen på Astro dyreklinikk gir rabatter til dyrebeskyttelsen for å gjøre det lettere å få gjennomført. Jeg skal forresten dit i dag å få min andre vaksine, så er jeg klar for mitt nye hjem!

Gjør en god gjerning da, og hjelp oss, som er så små og hjelpeløse! Igår så datteren i huset enda en liten kattunge i Brandbu, enda mindre enn jeg var da de fant meg! Fint om noen ville ha den, eller være fosterhjem, så kan den reddes også!

Kjærlig og mjauende hilsen fra lille Shy i Brandbu
- Desember 2008